Bukkerittet 2009

 

Rammen for årets Bukkertitt kunne ikke vært bedre. Strålende sol, tørre fine forhold i løypa, knallfine stier og utmerket merking gjennom hele rittet gjorde sitt for at dette måtte bli en minneverdig dag. Brumunddal SK og Per Eivind Valråmoen (++) skal ha masse skryt for det de får til oppe på Skeikampen. Her har det blitt lagt ned mange timer i dugnadsarbeid for å få arrangemanget i havn. Og det har de klart med glans!

 

Undertegnende hadde blitt fortalt at Bukkerittet er relativt hardt. Med sine 70 kilometer og lange, sugende terrengpartier hvor det går like mye oppover som nedover (he-he), så skulle nok de fleste få en god dose med sykling.

 

Startordingen var slik at ryttere opp til 39 år skulle starte klokka elleve, de over 39 startet et kvarter senere, mens NC maraton startet halv ett. En håndfull Ottestadryttere hadde tatt turen opp til Skeikampen denne dagen, hvilket betød at Per Christian Liberg og undertegnende skulle starte elleve. Rune Otterstad, Nils Bratberg, Rune Fossum, Tom Hjemsæteren, Dag S-Hansen og Terje Skuggerud startet kvarteret senere.

 

Starten gikk og taktikken i dag var å holde seg godt fremme i feltet inn i første terrengparti. En lang bakke og en kneik ble forsert på grusvei før vi svingte inn i terrenget etter 7-8 kilometer. Det gikk litt tungt oppover, men nedover var farten tidvis meget høy. Vi kom ut igjen på grusveien, syklet innom matstasjonen på Fagerhøy, videre på grusvei noen kilometer før det bar inn på ett nytt langt terrengparti. Da vi kom ut igjen på grusveien etter Vendalen, så lå vi nok ikke lenge etter teten. Vi var nå tre som syklet sammen og vi vekslet på å dra. Men gleden skulle ikke vare lenge, for  etter ca. to timer ut i rittet møtte undertegnende veggen. Først kom følelsen av å gå ”tom” snikende. Så ”parkerte” jeg fullstendig da krampene satte inn. Med tre mil igjen til mål, så kunne dette her fort bli veldig smertefullt. Men men, det var ingenting annet å gjøre enn å fortsette å sykle. Mange ryttere passerte bakfra men det var umulig å henge på selv om det noen ganger var nedoverbakke og grus. Pulsen nektet å bevege seg over 155.

 

Resten av rittet fortonet seg nå ganske tåkete. Men det ble drukket godt og spist litt. Noen gel’s ble klemt nedpå og kroppen begynte faktisk å fungere bedre etterhvert selv om krampene kom og gikk. Vel i mål så var det lett å konkludere med at dette nok hadde vært det vondeste, men fineste rittet opplevd så langt. Slå den!

 

Ikke så lenge etter begynte andre Ottestad ryttere å rulle over mål. Rune Otterstad hadde hatt en fin tur, men mener han sa han hadde kjent litt til kramper han og. Det ble ellers rapportert at flere i gult og svart stod langs løypa med tekniske problemer. Nils Bratberg hadde visst prøvd å sette norgesrekord i punktering og måtte trille sykkelen inn de siste kilometerene. Per Christian hadde gjort et forsøk på salto i det første terrengpartiet. En god hjelm reddet han fra katastrofen, men fikk nok noen skrubbsår ellers på kroppen. Oppå dette så hadde han blitt hjemsøkt av den beryktede kulekrampa senere i rittet. Ingen god dag for han heller med andre ord. Terje Skuggerud kom sent, men hel til mål denne gangen også. Han forsvant før jeg fikk pratet med han, men resultatlista tilsier at han hadde hatt sine problemerer å stri med.

 

Men det var allikevel bare blide fjes i målområdet. Løypa er jo fantastisk bra med sine kjappe stipartier og severdige topp-punkter. Og når løypa er merket så godt som den var, så blir det jo en nytelse for oss ryttere å sykle gjennom. Undertegnende gir BSK og gjengen bak arrangementet terningkast seks, hvis ikke sju, og det spørs nok ikke om det blir et nytt Bukkeritt til neste år. Men da skal krampa legges igjen hjemme!

Resultater: Bukkerittet 2009

Mvh,
-Espen R. Hansen