Gruverittet 2009 – kaldt, vått, slitsomt men gøy...

 
Undertegnede hadde som eneste Ottestad syklist tatt utfordringen med å forsvare den gule trøya under årets utgave av gruverittet i Folldal. Dette passet fint med ferie på hytta, og da første matstasjon omtrent gikk gjennom kjøkkenet der jeg oppholdt meg. Det virket som en fin ide.....

En uke med noen treningsturer i løypeområdet gjort heller ingen ting på motivasjonen før søndagen stod på trappene.... Uka før var regn, regn og atter regn...og regn skulle det bli.

Gruverittet er blitt et tradisjonsrikt ritt i fjelltraktene ved foten av Rondane. Rittet beveger seg innom 5 gruver, totalt ca 67 km, i en meget hard kupert og krevende løype. Løypeprofilen var skremmende med mye harde stigninger og tøffe utforkjøringer... og jeg ble ikke skuffet.

Ca 100 kalde og klare startende stod klare i 8 grader og regn.(..at de gadd) Selve starten gikk rolig for seg med masterbil ut av Folldal sentrum. Masterbilen slapp og feltet satte inn et tempo opp første bakken som fikk pulsen til å sprette opp i sone 5 raskt... Etter å ha klart å henge meg på tetpuljen som bestod av ca 50 mann/kvinner nærmet vi oss første bakken opp ved Streitlien. De beste knallet til for å vinne spurt prisen(Som selvfølgelig dagens mest suverene, Støen, vant), selv hadde jeg ikke spurtprisen i tankene der jeg presset med selv til å ikke åpne for hardt..jeg hadde en anelse om hva som ventet. Første stigningen til Sveen gikk greit, fant en fin pulje å ligge i og kom fint inn i første terrengparti på halen... Nå var det smale stier, mye vann og gjørme i et stigende terreng. Ønske om våtdrakt gjennom noen av «innsjøene» var stor da det kalde vannet nådde til låret enkelte steder...Nygruva ble passert med et smil da en syklist fra Lillehammer fikk en ufrivillig svømmetur... :-)

En slitsom ferd over første stigning endte med en tøff utforkjøring ned til Grimsdalen. Jeg klarte akkurat å få los på gruppa mi igjen før vi startet på «tempoetappen» videre inn mot første matstasjon. Jeg var glad for å få ryggen på 7 mann, for tempoet på den hardpakkede grusveien var høyt og jeg hadde nok med å henge på...

Matstasjonen på Faldet gikk unna på et blunk, jeg fikk ny flaske av egen servicemann(min kone) og grupperte meg med resten av gruppa. Etter 400 meter på asfalt skiftet vi dal og for innover mot Grimsmoen i en noe rufsete traktor vei som etter hvert, om mulig, ble enda mer rufsete... Jeg husker fra løpeprofilen at dette skulle bli en «rolig» transportetappe før den knall harde avslutningen skulle starte.....og så feil jeg skulle ta.

Løypeprofil: http://idrett.speaker.no/Downloads/53944/pics/savalen_SK_h%C3%B8ydeprofil_Gruverittet.jpg

Partiet vi kjørte inn i var den reneste Berg-og-dal-banen. Noenlunde overkommelig i starten, men for noen bratte kneiker. Med vann, bekker og løs traktor vei, var det for mitt vedkommende ingen vei utenom..ta bena fatt enkelte steder...slitsom var det. Var det ikke bratt så var det oversvømmelser og gjørme som ikke tillot sykling...etter mye slit og litt psykisk knekk, etter å ha mistet gruppa som jeg syklet med, bar det videre mot matstasjonen på Rv. Her skulle det bli et lite stykke «hvile» på asfalt før siste marerittbakke opp mot Geiteryggen.

Bakken opp mot siste topp er en bratt 6 km stigning som virkelig lokker frem kramper og misbehag av andre sorter. Fikk heldigvis Cola midt i bakken som «nesten» holdt krampene unna Selv om det lugget i lårene noen ganger klarte jeg å komme meg til toppen og bli møtt med 8 grader, regn og motvind...brrrrr. Fikk kastet meg inn i terreng partiet før siste nedoverkjøring mot Folldal, og jeg har aldri hatt så vondt i tricepsen i en utforkjøring som ned her puh.... Siste del mot mål var asfalt og det var bar å peise på inn..

Sliten, glad og kald noterte jeg 2.57 og 11.plass i min klasse (30-39 år).
Fornøyd og klar til Grenserittet. Kom drittvær , jeg er klar....

Ronny Pedersen